Av Anders H Davidsen
SAHD

Antallet hundeskoler og eksperter har aldri vært høyere. Likevel har heller ikke antallet hunder med problemer vært større. Hvordan kan det ha seg?
Hundeskoler spyr jo ut «eksperter»

Jeg har skrevet litt om det.

NÅR BLE DET SÅ LETT Å BLI EKSPERT?

I dagens hundeverden vokser det fram et urovekkende mønster: stadig flere kaller seg “ekspert”. Etter kun noen helgesamlinger, en nettpakke og en avsluttende oppgave er man titulert ekspert. Med et diplom i hånda og et par godt innøvde fraser, går de ut i verden som atferdsspesialister, rådgivere og instruktører – klare til å veilede andre i det som handler om liv, tillit og samspill.

Men ekspertise er ikke noe du får utdelt. Det er ikke et bevis du printer ut. Det er noe som formes over tid, gjennom erfaring, refleksjon og – kanskje viktigst – feil du lærer av. Likevel har begrepet i dag blitt så utvannet at det nesten ikke betyr noe. Så hva vil det egentlig si å nærme seg ekspertise?

Noen har kanskje hørt påstanden om at det krever 10 000 timer å bli ekspert på noe. Tallet ble kjent gjennom boka «Outliers» av Malcolm Gladwell, og bygger på forskning av psykologen Anders Ericsson, som i flere tiår studerte hva som gjør folk virkelig dyktige i fag som musikk, idrett og sjakk. Men regelen er ofte misforstått.

Ericsson sa aldri at du blir ekspert bare av å holde på lenge. Poenget var at ekspertise utvikles gjennom bevisst, målrettet og utfordrende praksis – ikke ved å gjøre det samme om og om igjen. Du må hele tiden jobbe med det du ikke mestrer, søke tilbakemelding, stille spørsmål ved deg selv og justere det du gjør. Det handler ikke om å ha vært aktiv lenge. Det handler om hvordan du har brukt den tiden – og hva du har lært underveis.

I praksis betyr 10 000 timer at du må jobbe med hund fulltid i rundt fem år, med høy grad av refleksjon og utvikling hele veien. Jobber du deltid, kanskje ti timer i uka, vil det kunne ta femten–tjue år å opparbeide samme dybde – forutsatt at du faktisk lærer noe underveis. Men ingen blir klok bare av å holde på lenge. Du blir klok av å stille spørsmål, ta feil og lære av det.

Og det er her vi ser et skifte. For det som tidligere ble forstått som en prosess, blir nå presentert som et produkt.

Markedet for hundeutdanninger har eksplodert. Det finnes kurs som gir deg imponerende titler etter noen helgesamlinger og et par digitale innleveringer. Du lærer noen metoder, noen begreper, noen teknikker – og sendes så ut i verden som spesialist. Mange av disse utdanningene koster mye, og markedsføres som veien til å “leve av lidenskapen din”. Men det de sjelden nevner, er at det å hjelpe eiere og hunder i virkelige problemer krever mer enn teknikk. Det krever dømmekraft. Oversikt. Erfaring. Og den typen innsikt som ikke kommer i en pakke – men som må vokse fram over tid.

Det største problemet er ikke at utdanningene er korte, men at de former en holdning: En forestilling om at det faktisk skal gå raskt. At man ikke trenger å stå i usikkerhet, gjøre feil eller bruke år på å utvikle forståelse. Og da forsvinner noe grunnleggende: nemlig viljen til å modnes.

For hva skjer når du får diplom og tittel lenge før du har utviklet faglig trygghet? Du dropper å grave dypere i fagfeltet. Du har jo allerede “blitt noe”. Det er ikke rom for tvil, og ingen tid til prosess – når alt skal gå fort, og alle skal framstå som selvsikre. Da blir kunnskap noe du bruker til å markedsføre deg selv, ikke noe du bygger innvendig. Da er du ikke på vei inn i et fag – du er på vei ut av faget og inn i en rolle.

Og når tempoet blir viktigere enn substansen, slutter vi å utvikle fagfolk. Da utvikler vi merkevarer.

Dette forsterkes av at det i dag er lett å framstå profesjonell. Med noen ferdiglagde maler, en pen logo og noen bilder av deg selv i samspill med en søt hund, kan du lage en nettside som ser troverdig ut. Legg til en fengende tittel, og mange vil anta at du vet hva du driver med. Men det finnes en stor forskjell på å se ut som en ekspert – og å være en.

Å kunne bruke fagord, ha visuell profil og tilstedeværelse på sosiale medier, sier ingenting om evnen til å forstå en hund i krise. Eller en relasjon som har raknet. Eller et menneske som står i skam, frustrasjon og håpløshet.

De som faktisk forstår faget sitt, pakker seg ikke inn bak fasader. De viser arbeidet sitt. De viser hundene sine. Ikke som perfekte utstillingsdukker, men som levende vesener i utvikling. For det å være fagperson handler også om å være transparent. Om å la folk få se hvordan kunnskapen brukes i praksis. Og det er ofte i det lille sideblikket mot egen flokk at forskjellen blir synlig.

Samtidig ser vi – både i praksis og i offentligheten – hvordan denne overflatiske ekspertrollen får konsekvenser. Når metodene ikke virker, og veilederen ikke forstår hvorfor, er det sjelden blikket vendes innover. I stedet får hunden skylda. Eller eieren. Eller “genene”. De siste dagene har dette vært synlig i NRK, hvor undertegnede i kjølvannet av dette stiller spørsmål ved hvordan fagfolk konkluderer for raskt – ofte uten helhetlig vurdering, og uten reell innsikt i relasjon, trygghet og livssituasjon.

Når tryggheten i egen rolle er større enn forståelsen for det man jobber med, er det lett å konkludere. Og farlig vanskelig å justere.

Det vi trenger i hundefeltet er ikke flere «eksperter».

Vi trenger flere som tenker.

Folk som vet at det ikke finnes én metode som passer alle. Som forstår når de ikke forstår nok. Som tar ansvar for egne råd – og konsekvensene de kan ha. Folk som tør å stå i prosess, ikke bare levere svar.

Og én ting til:

Hvem er det egentlig som utdanner disse “ekspertene”?

Altfor ofte viser det seg at de som tilbyr slike utdanninger, heller ikke har den faglige forankringen de burde hatt - i flere tilfeller ikke i nærheten. De har kanskje bygget et kursopplegg som ser bra ut - fine farger og ord og funnet en forretningsidé som fungerer – men mangler dybde, helhet og kritisk innsikt. Likevel selger de titler, pakker inn løsninger og former nye “eksperter” i sitt eget bilde.

Det som kunne vært faglig utvikling, har blitt et marked som blir mer økonomisk lukrativt enn faglig bærekraftig. Det koster liv - i ordets rette forstand.

Og resultatet? Ekspertene blir flere. Problemene blir større.

Og hunde-Norge sitter igjen med regningen og flere døde hunder kjøres til kremeringsanlegg.

Noen fagmiljøer – som vårt – har derfor valgt å ikke tilby raske sertifiseringer eller ferdige titler. Ikke fordi det ikke er populært eller en økonomisk gullgruve, Men fordi det ikke er forsvarlig. Vi tror ikke på snarveier til faglig tyngde. Vi tror på arbeid over tid. På å la seg utvikle og modnes. På å forstå før man handler.

For ekspertise kan ikke kjøpes.

Den må bygges og det tar tid - lang tid.