Av: Anders H Davidsen
SAHD -  Senter for adferd og mentalitet
Dato: 03.12.2025

Innledning
Med økende antall hundeskoler og hundetrenere skulle man kanskje tro at hunders atferdsutfordringer ble færre. Det motsatte har skjedd. Over flere tiår har jeg sett hvordan utviklingen gradvis går i feil retning.

Hvorfor? Fordi problemer som egentlig er biologiske, reguleringsmessige eller relasjonelle blir behandlet som treningsoppgaver. Dette er ikke en kritikk av personer, men av et system: trenerutdannelser produserer trenere – og trenere trener hunder.

Det høres logisk ut. Men når en hund ikke fungerer i hverdagen, og løsningen alltid er “mer trening”, oppstår et misforhold. Trening adresserer ferdigheter. Atferdsutfordringer kommer ofte fra noe helt annet.

Her ligger kjernen i skjevheten som preger moderne hundehold.
Mye av det som omtales som “problematferd” springer ikke ut av manglende innlæring, men av et nervesystem som ikke klarer å holde stabilitet over tid. Regulering —hundens evne til å holde fysiologisk, sosial og emosjonell balanse, er fraværende i treningsdiskusjonen.

I stedet snakker vi om teknikker, øvelser, godbiter, avledning og strategier for å håndtere symptomet. Sjeldnere stiller vi spørsmålet som faktisk betyr noe:
Hvorfor gjør hunden dette, og hvilke forutsetninger må endres for at den skal få det bedre?

Industriens fokus på prestasjon, metoder, utstyr og raske løsninger gjør problemet større. Det skaper forventninger om at hunder kan “fikses” med riktige grep, fremfor å forstå dem som biologiske systemer som regulerer seg gjennom trygghet, rytme, relasjon og kapasitet.

Det som i realiteten er årsaken til hundens utfordringer, handler ikke om trening, hvilke øvelser den kan, hvor mange repetisjoner man tar, eller hvor langt unna man kan gå.
Hundens evner, eller ikke evner, handler utelukkende om regulering.

Denne artikkelen sier litt om reguleringskapasitet som biologisk mekanisme, sosial prosess og praktisk nødvendighet.


Regulering som system – ikke strategi

Regulering er ikke noe hunden utfører.  Dette er noe kroppen opprettholder.
Det autonome nervesystemet styrer overgangen mellom hvile, beredskap, orientering og sosial kontakt.
Disse endringene skjer kontinuerlig og ubevisst. Lenge før hunden viser synlig adferd.
Dermed ligger ikke regulering på et adferdsnivå, men på et tilstandsnivå.  Og dette er en presisering som man ikke må unnlate.  Når man jobber med hunden må man bare ikke se på hva hunden gjør, men man må forstå hva som er årsaken til at den gjøre det, også biologisk.
En hund kan se rolig ut, men være fysiologisk høy (eks en hund som sover). En hund kan være aktiv, men samtidig være innenfor et stabilt reguleringsvindu.  Det er denne avstanden mellom indre tilstand og ytre uttrykk som gjør tradisjonelle treningsforklaringer utilstrekkelige i denne sammenheng.

Når reguleringen fungerer, ser man jevn rytme, tydelige overganger og en hund som engasjerer seg uten å tippe over i intensitet. Når reguleringen svikter, ser man ikke «dårlig oppførsel» men manglende kapasitet. Dette skiftet i forståelse er avgjørende: Atferd er et resultat av hva hunden velger innenfor rammene av det nervesystemet tåler.


Feiltolkning av reaktivitet og uro
Før man går inn i forskjellen på disse to, kan det være lurt å klargjøre hva disse begrepene betyr i denne sammenhengen.

Reaktivitet:
Rask og intens respons på stimuli.  Det omtales som uønsket fordi hunden ofte reagerer før den rekker å vurdere situasjonen, og responsen blir sterkere enn det miljøet egentlig tilsier.

Uro:
En lett indre “påskruddhet” som ligger og durer i kroppen. Når hunden går med uro over tid, reagerer den raskere og sterkere hvis noe skjer.

Når vi jobber med dette, handler det ikke om å trene frem en bestemt atferd. Det handler om å skape regulering, som igjen gir hunden kapasitet.
Kapasitet betyr ikke lydighet, men det betyr at hunden har nok nevrobiologisk rom til å håndtere situasjonen uten å velte over i impuls, frykt eller jaktmodus.

I praksis blir reguleringssvikt ofte forklart som reaktivitet, stress, dårlig impulskontroll, manglende trening og feil metoder. Dette er feil. Disse begrepene beskriver symptomer og ikke årsaker.
En hund som reagerer raskt på andre hunder kan være sosialt usikker, men den kan også operere innenfor et alt for smalt fysiologisk reguleringsvindu.
Mange eiere forsøker å løse denne med øvelser som forsterker hundens fokus (eksempel enda bedre blikkontakt), men slike øvelser påvirker ikke nervesystemets kapasitet, altså hvor mye belastning hunden faktisk tåler før den mister reguleringen.

Dette skaper misforståelser.  Eieren tror hunden «kan det», fordi adferden var synlig i rolige miljøer.  I realiteten var det reguleringen som sviktet, ikke læringen.
Dermed oppstår det et mønster: Hunden fungerer «flott hjemme», men ikke ute, «fint i trening» men ikke i hverdagen eller på turstien. Forklaringen er da ikke ulydighet.  Forklaringen er kapasitet.


Sosial regulering – hundens primære stabiliseringssystem
Et sentral aspekt ved regulering hos sosiale arter er at stabilitet ikke oppstår individuelt.
Hunder regulerer seg gjennom andre. Dette gjelder rytme, tempo, kroppslig orientering, mikropauser og overganger.
Mennesket inngår dermed, bevist eller ubevist, som en reguleringsfaktor.

En hund som lever med et menneske som skifter rytme, reagerer impulsivt, lukker kommunikasjonen eller varierer mellom nærhet og fravær – rett og slett opptrer uforutsigbart, vil vise tilsvarende variasjon i reguleringen. Dette handler ikke om «lederskap», men om koherens (når det man sier, gjør og formidler passer sammen).
Når mennesket er stabilt, forutsigbart og tydelig i sine mønstre, øker hundens reguleringskapasitet. Når mennesket blir fragmentert, blir hundens toleransevindu mindre.

Dette betyr også at tradisjonell kontakt- og lydighetsøvelser har begrenset eller ingen effekt på regulering.  Kontakt handler ikke om blikk. Kontakt er hundens evne til å koble seg på menneskets rytme og bruke det som orienteringspunkt når ting forandrer seg eller forutsetningene endres. Denne evnen formes ikke i treningsøkter, men i hverdagsrytme og hvordasn vi opptrer i hverdagen.


For å forstå hvorfor denne formen for kontakt faktisk virker regulerende, må vi se på hva den hviler på: trygghet. Uten trygghet faller både sosial regulering og kontaktferdighet sammen, uansett hvor mye man trener.
En trygg hund er ikke passiv. En trygg hund er regulert.
Forskjellen er tydelig: En kuet og usikker hund blir stille fordi den ikke tør noe annet. En trygg hund blir stille fordi nervesystemet er rolig. Den første viser tegn på stress, unngåelse og lav kroppsbæring. Den andre viser normal pust, myk muskulatur og sosial orientering.
Det er denne tryggheten som gjør regulering mulig. Ikke press, ikke prestasjon, ikke øvelser som skal få hunden til å “skjerpe seg”.
Denne evnen formes ikke i treningsøkter, men, som sagt, i hverdagen.


Miljø som reguleringsfaktor
Miljøet påvirker regulering langt mer enn det metoder og teknikker gjør. En hund med lav reguleringskapasitet vil slite i miljøer med høy variasjon, hyppige endringer, mange mennesker, brå bevegelser, mye lyd, ujevn sosial kontakt.  Slike forhold fører til vedvarende mikroaktivering. Over tid blir denne aktiveringen tolket som «energibehov» - det vil si at man da tror man må gi hunden mer å gjøre, flere arbeidsoppgaver, mental stimuli, etc.
I realiteten er hunden overbelastet (alt for stresset og trenger å få gjøre mindre og lære seg slappe mer av).

Det motsatte skjer også.  Når hunder får rom for monotone bevegelser, stabile mønstre og langsomme overganger, ØKER reguleringsevnen. Dette kalles biologisk rytme, ikke passivitet.


Regulering og læring – ulike systemer
Et viktig premiss for å forstå reguleringens betydning, er at læring ikke kan overstyre fysiologi. En hund som er utenfor sitt toleransevindu, lærer ikke, uansett metode eller teknikk.
Dette er grunnlag innenfor etologi, stressfysiologi og nevroregulering. Et nervesystem som er over terskel, vil prioritere sikkerhet og ikke læring. Dermed blir mange treningsbaserte løsninger logisk feil; de forsøker å bygge ferdigheter på et system som ikke er stabilt nok til å bære dem.

Stabilitet må eksistere før adferd kan være konsistent. Det er dette som gjør reguleringsperspektivet så avgjørende i praktisk arbeid med hund.  Det avdekker hvorfor gode øvelser kan fungere i kontrollerte situasjoner, men bryte sammen i virkeligheten.  Detet er det mange som opplever. 


Impliksjoner for praksis og hverdagsliv
Når reguleringskapasitet legges til grunn, endrer det hele forståelsen av arbeid med hund seg. Fokus flyttes fra «hvordan får jeg hunden til å gjøre det?" til «hva klarer nervesystemet og håndtere?».  Dette gir en mer presis vurdering av hva som er mulig, hvilke situasjoner som er over terskel, og hvorfor enkelte hunder fungerer ujevnt.

I praksis betyr det at regulering styrkes gjennom rytme, gjennom ro, gjennom stabile overganger og tydelige mikrosituasjoner hvor hunden kan lande.  Det betyr at sosial støtte fra mennesket ikke er en emosjonell idé eller et trøstebasert grep (det handler ikke om å “støtte” hunden i selve situasjonen), men om hvordan menneskets stabilitet og kroppslige signaler regulerer hundens nervesystem. Det betyr at adferd som tidligere ble tolket som stahet eller trass, i realiteten oftest er uttrykk for lav kapasitet – ikke liten innsatsvilje.

Reguleringskapasitet er altså ikke et tilleggsfenomen, men et fundament.
Det bestemmer hvor mye hunden tåler før den går opp, hvor raskt den faller ned igjen og hvor stabilt den kan fungere i et moderne, komplekst miljø.  Hvis dette systemet ikke blir tatt på alvor, vil arbeid med hund fortsette å bli kun symptombehandling og adferdsutfordringene vil fortsette å eskalere. Når regulering derimot integreres i forståelsen av hundens adferd, blir det mulig å se både utfordringer og løsninger med langt større klarhet.

Resultatet er en hund som klarer de ulike situasjonene fordi fundamentet (rett regulering) er på plass.







Kilder
Sapolsky, R. M. (2004). Why zebras don’t get ulcers. Henry Holt.
McEwen, B. S. (2007). Physiology and neurobiology of stress and adaptation. Physiological Reviews.
Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory. Norton.
Cozolino, L. (2014). The neuroscience of human relationships. Norton.
Miklósi, Á. (2015). Dog behaviour, evolution, and cognition. Oxford University Press.
Range, F., & Virányi, Z. (2015). Social cognition and learning in dogs. Current Opinion in Behavioral Sciences.
Beerda, B. et al. (1998). Chronic stress in dogs measured by behavioural and physiological variables. Applied Animal Behaviour Science.