Innsikt, struktur og forståelse
– grunnpilarer for hundens gode liv

Av Anders H Davidsen
SAHD

De finnes overalt nå. De som har hatt hund – kanskje flere – og tror det er det samme som å ha jobbet med hund. De som har kost, vært glade i, og fått hunden til å gå løs – og tror det betyr at de forstår atferd.

De som tar et godt bilde, skriver noen flotte ord (trolig noen andres), legger på et filter og noen hjerter – og plutselig fremstår som ekspert. Det er som å hevde at man
kan kjøre rallycross fordi man har firehjulestrekker. Det er ikke bare naivt – det er direkte farlig - for hunden først og fremst.
De som aldri har stått i et virkelig krevende tilfelle – men likevel mener de vet hva som må gjøres. De som aldri har fulgt en hund gjennom langvarig usikkerhet – men tar utdanning på en helg eller noen onlinetimer på nett. De som aldri har kjent ansvaret når en avgjørelse faktisk betyr noe – men som likevel foreslår avlivning når metoden deres ikke fungerer - og noen har rett og slett ikke moralsk eller etisk filter.

Så har du de som ikke nødvendigvis anbefaler at hunden skal dø, men som heller ikke vet hva som faktisk passer. De som prøver én løsning de har lært, og holder fast ved den – uansett hund, uansett situasjon. Ikke fordi det virker, men fordi det er den eneste de kjenner. Når verktøykassa er tom etter første forsøk, og man likevel fortsetter som om det er riktig vei, da er det ikke lenger fag. Det er gjetting. Dette ser man hele tiden.

Og så er det de som virkelig vil hjelpe. De som føler mye, blir rørt av et blikk, og tolker enhver pause som tillit. Som ser godhet – og tror det er nok. Men godvilje og følelser kan aldri erstatte forståelse. «Hjerte-smerte» er blitt vår nye fagkunnskap - farlig.

Når uro og spenning tolkes som trygghet – bare fordi det føltes riktig – da er det ikke lenger hunden som leses. Det er egne behov som speiles. Når man setter i gang
tiltak som virker «fine» og «snille», men hunden egentlig går inn i innestengt stress og tilpasning, da mister man selve kjernen.
For den som ikke kjenner de reelle signalene, er det lett å tro at det går bra – fordi det ikke ser dramatisk ut. Men flukt finnes også i stillhet.
Du må kunne lese hele hunden. Ikke bare det som bekrefter følelsen du selv sitter med.

Etologi handler ikke om ros, kjærlighet eller frihet - det handler om mye mer. Det handler om å forstå den biologiske virkeligheten i samspillet.
Psykologi handler om langt mer enn å strø om seg med gobiter.
Pedagogikk handler om langt mer enn å smile å servere hjerteemojis og kake.

Det handler om å vite når kontakt er tuftet i god relasjon eller higen etter støtte – og når det er et forsøk på å roe deg ned. Det kalles fagkunnskap å vite dette. Og å se når en hund forsøker å ta kontroll – ikke fordi den vil lede, men fordi ingen andre gjør det.

Derfor holder det ikke med synsing, magefølelse eller enkel erfaring. Når man vurderer adferd – særlig der alvorlige konsekvenser kan følge
– må man vite hva man ser. Ikke tro. Ikke føle. Ikke håpe. Det krever kunnskap, systematisk og lang erfaring og forståelse for sammenhengene som ligger bak det som vises og om faget adferd. Ikke som hundetrening, som er noe helt annet (kommer eget innlegg på det).

Du må vite hva du ser. Du må tåle hvorfor det skjer. Og du må kunne stille deg selv det mest krevende spørsmålet: Er det kanskje jeg som ikke forstår dette ennå? Alle som kan mye gjør akkurat dette. Det er de som ikke veit hva de ikke veit som «kan alt».

DET spørsmålet skiller de som gjør en forskjell – fra de som gjør skade.
Jeg har sett «adferdseksperter” bli bitt fordi de ikke ser tegnene, ikke forstår dem, eller er klar over omfanget av dem. Enda mindre har de kunnskap om hvordan forholde seg til dem.

Jeg har sett «adferdseksperter» la hunder leve adskilt inne fordi de ikke aner hvordan de skal kunne løse forholdsvis faglig enkle problemstillinger (for de som kan løse slikt).

Jeg har sett adferdseksperter (sågar opphøyd seg til å utdanne andre «adferdseksperter») avlive egne hunder fordi de ikke får dem til.

Men kurs i språk og adferd holder dem.

Og det er nettopp dette som gjør det hele så alvorlig: Jeg har vært hjemme hos utallige eiere med trygge, gode familiehunder – som allerede har fått én dom: avlivning. Ikke fordi hunden var farlig. Ikke fordi situasjonen var håpløs. Men fordi en «ekspert» misforstod det den så, men som ikke ser egne begrensninger. Man har vært på 6 adferdssamlinger må vite - og noen forteller deg at du nå er ekspert. Man følger dyktige hundefolk på nett og skjønner ikke dybden i kunnskapen på disse. Enkle problemer – blir blåst opp av dårlig dømmekraft og fravær av forståelse.

Kanskje hunden bare trengte en annen ramme i livet. Men du må kunne se, forstå OG handle korrekt.

Når faglig svakhet får konsekvenser for liv, er det ikke bare uheldig. Det er uakseptabelt.

Men det er så enkelt i dag; Det er bare å kopiere hva andre sier - hurra sier folk da - men «eksperten» veit ikke hva den ikke veit - de aner ikke dybden i det og kunden med hunden aner ikke hvilken fare de potensielt utsetter hunden sin for.

De som virkelig kan hund, de som har erfaringen, ydmykheten, kunnskapen - de som er ærlige på hva de ser - de får kanskje ikke muligheten til å berge hunden før noen gav den en dødsdom. De som ikke pakker ting inn i glansbilder, hjerter og en ytre kjærlighetserklæring til hunden som er så påtatt og med all klarhet viser mangel på kunnskap at de må bruke hjerter istedet for kunnskap. Og folk: de sluker det rått - for hva er enklere å selge enn kjærlighet, påklistret godhet og de beste intensjoner - selv når kunnskapen er fraværende. Sistnevnte kommer da bakerst i rekka - kunnskap betyr ikke lengre så mye, bare man kan overøses med hjerteemojis og bli skikkelig lei seg sammen med eier når «hunden ikke kunne reddes»

Hundenorge er blitt et miljø som dropper fag, for det krever noe. Er så lett å fremstå som proff uten kunnskap i dag. Jeg har før sagt at det finnes en hundeskole på hvert et jenterom- vel nå popper det opp adferdsentre på «hver en» plen….

Så nei – det er ikke nok å mene vel. Det er ikke nok å bli rørt. Det er ikke nok å «gi tid og frihet». Når man ikke forstår hva man frigjør fra – eller hva man utsetter hunden for – da handler det ikke om hjelp. Da handler det om en menneskelig forestilling pakket inn i god vilje.

Det er en grunn for at det aldri har vært flere «adferdseksperter» mens det eksploderer av hunder med adferdsproblemer…. Just saying…..

Og det er ikke uskyldig.

Det er farlig - livsfarlig..